Høringssvar om fleksibilitet produksjonsområder

Departementet ber høringsinstansene om synspunkter knyttet til økt fleksibilitet til de nye produksjonsområdene.


NSL mener at store deler av forslaget som er på høring, er positivt for de lokalt eide havbruksaktørene. Vi er langt på vei hørt, når vi i tidligere høringer har uttrykt vår bekymring for den konkurransevridende effekten dagens regime med interregionalt biomassetak (IRBT) har på havbruksnæringen. Her har de nasjonale aktørene hatt fordelen av en betydelig fleksibilitet, som de lokalt eide aktørene ikke har kunne gjort seg nytte av.


NSL er tilfreds med departementets oppfatning av at dagens IRBT kan bidra til en ytterligere konsolideringen av eierskapet i havbruksnæringen, der det derfor forventes færre lokalt eide havbruksselskaper. Lokal forankring og lokal verdiskapning er verdier som er viktig for våre medlemmer. NSL mener dessuten at lokalt eide aktører og lokale ringvirkninger er viktig for at næringens bruk av kystsonen skal få allmenn aksept i en framtid med ytterligere vekst i havbruksnæringen. Det er derfor svært positivt at dette forholdet vektlegges i utformingen av regelverket som skal legge premissene for den videre utviklingen av næringen.

 

NSL har hele tiden støttet forslaget om fleksibilitet der tillatelsene kunne knyttes til to produksjonsområder, da som hjemmeområdet og ett tilstøtende område. Dette mener vi er nødvendig for å kunne ivareta hensynet til aktører som utilsiktet får sin drift delt mellom to produksjonsområder.


NSL forstår departementets bekymring for at en uthuling av grensene mellom produksjonsområdene vil medføre fluktuasjon av biomasse, som igjen medfører at vekstregimet ikke vil få den ønskede effekten. NSL er derfor kritisk til at aktørene får knytte sine tillatelser opp til tre områder, ettersom rommet for fluktuasjon av biomasse blir så stort at eierskapet til produksjonsområdet forvitrer. Om departementet allikevel innfører en fleksibilitet på inntil tre produksjons områder, for å veie opp for bortfallet av IRBT, foreslår NSL at en tillatelse i et slikt tilfelle knyttes til hjemmeområdet og to direkte tilstøtende områder til hjemmeområdet. Dersom man tillater at aktørene kan flytte seg to områder bort fra hjemmeområdet, ender man opp med en fleksibilitet som strekker seg over opp mot 30 prosent av kystlinjen, og derav ender man opp med den samme konkurransevridende effekten som dagens IRBT har.


I høringsnotatet argumenterer departementet mot løsningen med to direkte tilstøtende tilleggsområder og mener at dette vil gi dårligere konkurransevilkår for de som driver i sonen lengst nord-øst og lengst sør. For det første ville man ikke under et hvilket som helst regime og heller ikke under dagens regelverk, oppnå fleksibilitet over landegrensene mot Russland eller Sverige. Dette mener NSL er grunnleggende forhold som aktørene har vært klar over, i det de etablerte seg i området. For det andre mener NSL at fleksibiliteten er godt ivaretatt, all den tid produksjonsområdene i Finnmark og produksjonsområdet på Sørlandet utgjør de desidert lengste kyststrekningene, sammenlignet med alle andre produksjonsområder. De to produksjonsområdene Øst-Finnmark og Vest-Finnmark utgjør en
kyststrekning på om lag 20 prosent av hele kystlinjen, og er til sammenligning større en hvilke som helst øvrige tre produksjonsområder sett i sammenheng.


NSL er redd for at den konkurransevridende effekten av stor geografisk fleksibilitet til fordel for de nasjonale aktørene, segmenteres ytterligere ved at det gis en betingelsesløs anledning til fluktuasjon av biomasse over tre produksjonsområder – enten de er direkte tilstøtende eller ikke. Fleksibiliteten vil bli for stor til at potensialet som ligger i aktørenes eierskap til sine hjemmeområder, blir tatt ut.


I økende grad avhengig av om man snakker om direkte tilstøtende produksjonsområder eller ikke, mener NSL at man i stedet for å knytte tillatelsene opp til tre produksjonsområder like gjerne kan videreføre ordningen med IRBT, også får man heller øke kravet opp til 50 % videreforedling for på denne måten å redusere de konkurransevridende utslagene av ordningen.


NSL mener fortsatt at den mest fornuftige måten å regulere vekst på er å gi vekst på tillatelser i det produksjonsområdet den gjeldene tillatelse faktisk produserer og er hjemmehørende i. På denne måten mener vi at man unngår at aktører avlaster seg mot tilstøtende områder, og at aktørene på denne måten tvinges til å ta eierskap til den produksjonsområdet man har drift i. NSL mener dessuten at det burde komme aktivitetskrav i hjemmeområdet, slik at tillatelser ikke flyttes permanent ut av et område. Lokal forankring og lokal verdiskapning er viktig for NSL. I et langsiktig perspektiv er det en reel risiko for at den lokale verdiskapningen permanent forsvinner ut fra enkelte produksjonsområder. Dette er ytterligere et argument for at tilleggsområdet – uansett om man tillater tillatelsen benyttet i ett eller to tilleggsområder – skal være direkte tilstøtende hjemmeområdet.


All den tid en tillatelse skal kunne benyttes i ett eller to direkte tilstøtende tilleggsområder, er også den foreslåtte endringen i laksetildelingsforskriften §33 fornuftig. Aktørene med likeverdig rett til å benytte tillatelsene i ett tilleggsområde, må derfor ha lik rett til å søke om nye lokaliteter også i tilleggsområdet.


Hovedpunkter i vårt høringssvar:

  • NSL støtter departementets prinsipp produksjonsområder som incitament til å drive godt i sine respektive produksjonsområder.
  • NSL ønsker en fleksibilitet på inntil to produksjonsområder av hensyn til aktørene som vil havne på to sider av en områdegrense.
  • NSL oppfordrer departementet til å ta inn størrelsene på de respektive produksjonsområdene, i de tilfeller det skal gjøres vurderinger av den geografiske fleksibiliteten til enkeltaktørene.
  • NSL støtter departementet når det gjelder å gi like konkurransevilkår for nasjonale og lokalt eide havbruksaktører, men betviler at det foreslåtte tiltaket med fleksibilitet over tre produksjonsområder vil gi den ønskede virkningen.
  • NSL frykter at fleksibiliteten departementet legger opp til ved en fleksibilitet på inntil tre produksjonsområder, i praksis gjør at landet deles opp i fire regioner med innbyrdes full fleksibilitet. De gode intensjonene ved inndelingen i 12 produksjonsområder blir med dette borte.

11.01.2017  •  Kategori: Oppdrett  •  Postet av: NSL  •  Tilbake